8.desember

En gammel kone gikk hver dag til brønnen og hentet vann i to krukker som hun bar i en stang over skuldene. Den ene krukka hadde sprekk og selv om hun alltid fyllte dem begge helt opp, så var den ene havfull når hun kom hjem. Dette gjentok seg år etter år, og den hele krukka spottet den ødelagte og sa at det var rart den gamle kona ikke bare knuste den og kastet den vekk.
Den ulykkelige krukka med skår og hull i klarte til slutt ikke mere og en dag de var ved brønnen så spurte den :"Kjære gamle kone, hvorfor sliter du på meg når jeg er så ubrukelig lekk ?" Den gamle kona pekte da langs stien, på et blomster flor uten like i hele landsbyen, "dette er ditt verk, hver dag vanner du mine frø slik at jeg kan plukke blomster og lage det vakker for meg selv og folk rundt meg. Hver dag på veien hjem fra brønen går jeg på den siden frøene er plantet, og du deler med dine livgivende dråper. Ser du ikke hvor viktig du er!" Den gamle kruka ble stolt, for den fikk et finere bilde av seg selv og den jobben han utførte hver dag. Så om en har sår i sjel og sinn, skader i lakken og ikke er perfekt, så er det garantert en eller annen ting som en kan gjøre godt.