Smertens skår.
Ingen bærer smertens skår gratis gjennom verden. Man risikerer og blø i hendene.
Men bare sårmekete hender kan helbrede.
Liselotte J. Andersson

Jeg var en tur innom kirken her i dag, og der fant jeg noe av det vakreste jeg har sett.
Nemlig dette treet, som de kaller håpets tre. På veggen ved treet sto denne teksten:

Her ved håpstreet er det
KNUSTE GLASSBITER
symboler for det ødelagte i livet

Ved håpstreet er det
EN KAOSBUSK
et symbol for det kaotiske i livet

HÅPSTREET er et livstre- et symbol for
vekst og muligheter, fremtid og håp

Hvis du vil kan du forsyne deg med en knust glassbit.
Let etter den glassbiten med form og farge best utrykker det smertefulle i livet ditt.
Forsyn deg med ståltrå fra kaosbusken
Du kan sette glassbit og ståltråd sammen og feste det på håpstreet
som en bønn om liv og vekst- også for det som er knust og ødelagt.

Gud du er sannhet og bamhjertighet.
Du ønsker at jeg skal vokse og leve.
La ikke det som er knust ødelegges mer.
Fyll meg med verdighet, mot og håp!

Jeg har god tid disse dagene, og leser endel. Bl.annet noen små bøker med små historier, dikt osv. I går fant jeg denne teksten:

Et ødelagt speil
På Kreta fins det et greskortodoks akademi, og en av initiativtakerne til akademiet heter Alexander Papalopos.

En gang holdt Alexander papalopos et seminar på akademiet om kirke og samfunn. Rett før det var på tide med en kaffepause, oppfordret Alexander tilhørerene til å stille spørsmål hvis det var noe de lurte på.

De fleste kikket seg rundt i salen og håpet at ingen ville stille spørsmål. Mange begynte å bli kaffetørste og trengte en pause.

Men en mann rakte hånden i været. ”Kan du si meg hva som er meningen med livet?” Det ble helt stille i rommet, og de fleste smilte litt. Det var jo ikke akkurat noe lite spørsmål å svare på på noen minutter før kaffepausen.

Men Alexander Papalopos tok spørsmålet på alvor. ”Da jeg var liten og lekte i gatene her på Kreta, fant jeg en gang et ødelagt speil. Jeg samlet sammen alle bitene for å prøve å sette dem sammen til et helt speil, men det gikk ikke så bra. Da kastet jeg alle bitene, bortsett fra den største. Den sparte jeg på, og brukte den til å lage solkatter med; fange sollyset så det blir reflektert og lyser opp mørke steder. Jeg har den her,” sa han og tok den fram fra innerlommen på dressjakken. ”Jeg bruker den fortsatt for å minne meg selv på at det går ann å skape lys i mørket.”

Det gikk noen år, og en dag kom det et brev til alexander Papalopos fra mannen som hadde stilt spørsmålet om meningen med livet.

Brevet lød som følger: ”Takk for svaret ditt og for at du tok deg tid til å svare på spørsmålet mitt! Svaret forandret hele livet mitt, siden jeg var langt nede akkurat da og hadde problemer med å se meningen med livet. Jeg er forfatter og har nettopp gitt ut en bok der blant annet svaret ditt er med. Som en forsøksvis takk sender jeg med en sjekk til akademiet, med pengene jeg har tjent på boken.”

Sjekken var på 250000 dollar. Summen gjorde det mulig å byge akademiets etterlengtede bibliotek.

Kanskje flere av oss burde øve på å lage solkatter i mørket!

Gjenfortalt av Nina Karemo i boken løpet er aldri kjørt.