Det finnes ikke ord.

Jeg har vært på en flott helg sammen med mammaslekta denne helga. Vanligvis var det det jeg ville ha blogga om i dag, men alt blir så rart, så jeg kommer heller tilbake til det.

Jeg klarer ikke forstå det som har skjedd denne helgen. At noen kan gjøre noe slik er bare helt ufattelig.
Vi har fulgt saken hele helgen, prøvd å ta det inn og fordøye i små mengder. Samtidig som vi har lekt, pratet og kost oss. Sorgen og gleden vandrer sammen..

Som en liten kommentar må jeg si at jeg innimellom kjenner at jeg er ganske kritisk til media.Ja, vi ønsker og trenger informasjon om det som skjer, men det er ikke alt hele verden trenger å ha del i. Noen ting er faktisk private. F.eks bilder der ungdommen får møte igjen foreldre og venner. Enhver burde sleppe å bli filmet og fotografert i et slikt øyeblikk. Jeg har vært tett innpå katastrofe og kjent på kroppen hvordan media virker, hvordan det er å se bilder på trykk og på tv, osv. Jeg skulle ønske media var mer kritiske til hva de presenterer. 

Vil avslutte med noen ord fra prekenen til Helga Haugland Byfuglien i dag.
Hele prekenen kan du lese her

 Landet vårt er i sorg og derfor søker vi sammen. Hva ellers? Vi trenger så inderlig å kjenne og oppleve at vi hører til hos hverandre. Vi trenger å gråte sammen og bære sammen. Vi trenger å dele og gi hverandre ly i det vonde som har rammet land og folk. Det er i nærheten og omsorgen veien går videre, de aller nærmeste dagene. «O, bli hos meg» blir en bønn til Gud og medmennesker. Om å bli hos....