fredag 10. juli 2009

ABC i ord og bilder: S for skilsmissebarn

Denne gangen har jeg valgt et alvorlig tema som abc nemmelig skilsmisse og skilsmissebarn. Dette er et tema som har opptatt meg mye, fordi jeg selv er skilsmissebarn, og fordi jeg gjennom jobben min treffer mange barn og ungdommer som er det. Og jeg vet at det gjør noe med oss, på godt og vondt. For noen år siden fikk jeg et stipend av IKO for å jobbe med tematikken. Det var spennede og utfordrende. Jeg fikk også gitt ut en artikkel i iko sitt fagblad. Artikkelen heter: Mamma og pappa skal flytte fra hverandre, jeg er skilt. Jeg har også vært ute å reist litt og hatt noen foredrag for kirkelig ansatte og konfirmantforeldre. Dersom noen ønsker å lese noe av det jeg har skrevet er det bare å ta kontakt.






Jeg reiser alene

Skrevet av Ole Paus


jeg reiser alene
jeg flyr over land og by
før kom barna med storken,
men nå tar vi fly
jeg reiser alene
jeg flyr over fjell og fjord
fra mamma i sør til pappa i nord
og under meg er hele jorden
der voksne og småbarn har et hjemmen
hvis du spør meg om hvor jeg bor hen
så er det i SK305

vi reiser alene, en flyvende barnehær
vi er utstyrt med bamser og en koffert med klær
og foran i flyet bor generalen
han fører alle barna fra hjem til hjem
og nede på jorden i terminalen
står mamma eller pappa eller gud vet hvem

jeg reiser alene, stjernene titter frem
de er ganske mange, men vi er flere enn dem
vi er så mange at du vil ikke tro det
og pørseren er min beste venn
også lander vi på en snurrende klode
og spretter vi til himmels igjen

Jeg reiser alene jeg flyr over land og by
før kom barna med storken men nå tar vi fly.


Her er litt av min historie, satt ned på papiret i forbindelse med oppgaven min.

Min historie.
Jeg har selv opplevd 4 samlivsbrudd. En som 3 åring, en som 8 åring, en som 20 åring og sist som 26 åring. Disse 4 opplevelsene har gitt meg mange erfaringer på godt og vondt. En del ser og forstår jeg først nå som jeg er blitt voksen.
Jeg har vært heldig å alltid hatt foreldre som har kunne snakket sammen, noe som har vært med å gjøre livet som skilsmissebarn enklere. Jeg har alltid hatt et godt forhold til begge mine foreldre, og til steforeldre. På mange måter er jeg nok fra det som enkelte ville kalle ”vellykka skilsmisser”. Likevel kjenner jeg at jeg sitter på mange erfaringer som har gitt arr.
Robert Emery sitt utsagn beskriver godt hvordan jeg har det: ”Noen får et sår som aldri blir leget, men selv sår som gror etterlater seg vanligvis arr.” Jeg har nok flere slike arr som jeg alltid må bære med meg. Disse opplevelsene har vært med å forme meg på godt og vondt.

Forhold til foreldre.
Store deler av livet har jeg hatt min pappa lagt borte (Vi på Sørlandet, han i Hardanger) Men jeg vil likevel si jeg har vært heldig, for vi har alltid hatt god kontakt. Vi har alltid vært velkomne dit, hatt vårt eget rom og en naturlig plass i hans familie. Men den fysiske avstanden skaper også en avstand i relasjonen. Han har aldri vært en del av hverdagen, selv om han alltid har vært en del av livet. Vi har ikke hatt de samme kranglene og utfordringene som vi ville hatt om vi bodde sammen. Det blir mer festdager når en først er sammen og en unngår konflikter. Det gjør nok at jeg ikke har et like nært forhold til min far som til min mor.

Stefamilie, mange å være glad i.
Spør du meg om familien min, tenker jeg ofte, ønsker du egentlig å vite dette? Skal jeg ta den enkle utgaven, den om at jeg har 1 søster som jeg bor sammen med, og en halvsøster, eller sannheten. Jeg har 1 søster, en halvsøster hos min far, og 1 eks- stesøster som jeg har hatt i livet mitt siden jeg var 11 år og 2 eks- stebrødre som jeg har hatt i livet mitt siden jeg var 3. Jeg regner dem fortsatt som mine søsken. Har jeg 1 søster, eller har jeg 5 søsken? For meg har det gode med å ha stefamilie vært at jeg har hatt ekstra mange som har vært glad i meg, og ekstra mange å være glad i. Jeg har vært heldig og alltid hatt godt forhold til stefamilien min. Men det vonde har vært sorgen over å miste kontakten med stefamilien. Da tenker jeg særlig på de som i flere år har vært ekstrabesteforeldre, tanter og onkler osv. Stemor eller stefar er det ofte lettere å holde kontakten med, selv om også det blir annerledes når de ikke lenger bor sammen med en av mine foreldre. Særlig på de store dagene i livet er savnet av dem som har vært viktige i livet tydelig.

Erfaringer fra skilsmisse som liten
Som 3 åring var det ikke lett å forstå at pappa ikke var borte for godt, bare hadde flytta. Jeg husker ikke dette, men jeg vet at mamma ikke fikk gå noen plass uten at jeg skulle være med, for hvorfor skulle ikke hun også forsvinne? Det jeg husker, er fra da jeg var i 4-5 års alderen. Jeg husker følelsen av ”redsel” for at mamma skulle dø, eller bli borte mens vi var hos pappa. Og jeg husker den ”konflikten” jeg kunne ha inni meg når vi var hos pappa. Den ene delen av meg som lengta hjem til mamma, og den andre delen av meg som ikke kunne si det, fordi jeg kunne jo ikke såre pappa, han kunne jo tro vi ikke ville være der…

Erfaringer fra skilsmisse som ungdom.
Som tenåring er det den konflikten jeg følte inni meg jeg husker best. Konflikten på innsiden som gikk på om jeg skulle reise på leir med vennene mine i ferien, eller om jeg skulle være hos pappa? Det var jo egentlig pappaferie. Som voksen ser jeg at pappa helt sikkert hadde forstått om jeg snakka med han om det, men det tok lang tid for meg å komme dit at jeg klarte å si det. Det gjorde meg i perioder skikkelig stressa. Som storesøster og tenåring i et hjem i oppløsning, gikk jeg inn i rollen som fredsmekler, ”mor”, den ”voksne”. Det er for mye ansvar for en ungdom, selv om det ikke var noen som forventet at jeg skulle være sånn. Erfaringene som fredsmekler bærer jeg fortsatt med meg, ikke bare som noe positivt. Jeg ser at jeg gjerne unngår å ta noen konflikter jeg burde ta, fordi livet har lært meg å unngå bråk, isteden for å ta ting etter hvert som de oppstår. Jeg vet at jeg i mange av mine ungdomsår rømte fra problemene ved å engasjere meg mye ute. Jeg hadde i en periode aktiviteter hver dag, og mye ansvar der jeg var. Selv om det krevde mye av meg, ble det pusterommet mitt. Jeg ser både gode og dårlige sider ved det. Jeg ble fryktelig sliten av alle aktivitetene, i tillegg til problemene hjemme. Det tok flere år å få tilbake det overskuddet, selv om det kom seg noe når jeg flyttet hjemmefra. Det positive er at det var noen som så meg, som så at jeg kunne noe og utfordret meg positivt. De voksne som var med i alt det jeg engasjerte meg i, var og noen er fortsatt viktige voksenpersoner i livet mitt. En annen ting jeg kjenner på når jeg ser tilbake, er følelsen av å bli brukt som samtalepartner av den voksne. Følelsen av at nei dette orker jeg ikke, men samtidig ikke klarer å si i fra om at dette ikke er rett. En ungdom skal ikke behøve å være de voksnes samtalepartner i en sånn sak! Noen tanker når jeg ser tilbake.. Det jeg ser nå, når jeg ser tilbake, er at jeg virkelig skulle ønske noen hadde snakket med meg om det jeg opplevde. Jeg ser at mine reaksjoner er helt normale. Kanskje kunne jeg hatt en lettere ungdomstid, om noen hadde tatt fra meg litt av ansvaret. Fortalt meg at mine reaksjoner var normale, og tatt fra meg litt av ”ansvaret”. Jeg håper at jeg gjennom min historie og gjennom å formidle noen andre ungdommers stemme kan hjelpe, slik at noen andre får det litt lettere.

Jeg ønsker ikke å framstille det som om jeg har hatt det vondt, for det har jeg stort sett ikke, men jeg ønsker å sette fokus på at selv i de tilsynelatende vellykkede skilsmissene er det vanskelige ting..

20 kommentarer:

  1. Skilsmisse er et vanskelig og vondt tema, modig gjort av deg å ta opp dette.
    Det finnes vel knapt noen mennesker i dette landet som ikke har erfaringer med skilsmisse, enten som den som skiller seg eller som du - å være et barn i en familie som går i oppløsning eller som meg - en som har søsken/svoger som blir skilt. Det gjør noe med oss alle på forskjellige vis og preger våre liv både i forkant og i ettertid.
    Noen kan leve "lykkelige" som skilt og feire høytider og store familiehøydepunkte sammen, mens andre må ha to sett av konfirmasjoner, to julaftener osv.ikke fordi de bor så langt fra hverandre, men bare fordi foreldrene ikke kan være sammen noen timer engang.
    Men noen ganger er en skilsmisse livsnødvendig for liv og helse både for barna og en av foreldrene. Da er det godt at vi har den muligheten og at det i dag ikke er like "galt" å være skilt eller skilsmissebarn.
    Enten skilsmissen er slik eller slik er det viktig å ta barna som opplever dette på alvor, det er viktig å lytte til dem og se deres behov.
    Og for all del la dem skjønne at det ikke er deres feil eller skyld!

    SvarSlett
  2. Veldig enig i alt du skriver her juni. Dette er noe som angår oss alle, alle er berørt av det på en eller annen måte. Å ja, noen ganger er skilsmisse helt nødvendig, så på den måten er det godt at muligheten fins.

    SvarSlett
  3. Hvor ville jeg dog gerne have byttet...
    Sorry, men havde min mor dog bare Søgt Skilsmisse en del år tidligere, end det Skete.
    Så havde jeg fået en ungdom, Som mine ældre Søskende nåede, og min Søde mor havde nået mere frihed, end tilfældet blev!

    SvarSlett
  4. Tankevækkende og gribende indlæg.
    Jeg er selv skilsmissebarn, men fandt først ud af det efter at min mor var død.
    Og da var det for sent, at møde min far!

    SvarSlett
  5. Det var på en måte fint at noen tok opp et alvorlig emne i en slik serie som svært ofte kan ende opp med fjas og tant. Jeg ser jeg har vært heldig så langt i livet, men på den annen side har du nå en livserfaring som kan komme godt med i andre situasjoner. Et emne man nok kan diskutere både godt og lenge...

    PS Siden du bare fikk regn i Grimstad i år, sender jeg en lenke fra årets St.Hans - jeg var nemlig der...

    SvarSlett
  6. Skilsmisse er et alvorlig tema, og jeg er glad jeg selv ikke er skilsmissebarn. Og selvfølgelig håper jeg at mine barn aldri blir det! :)
    Det er bra at foreldrene dine har vært flinke til å samarbeide slik at det ble så bra som mulig for sine barn, det tror jeg er utrolig viktig! ;)

    SvarSlett
  7. så fint at du tar opp et såpass vanskelig tema:-)
    Jeg har en liten solskinns historie om min sønn som er skilsmissebarn. Helt fra jeg flytta far pappan har vi hatt et fint forhold, bor nært hverandre og har deltatt sammen på ting med sønnen vår. Etterhvert er vi begge gifte på nytt, og har to unger hver til, som er på samme alder. De to guttene våre på 3 er bestevenner, og brødre selv om de egentlig bare deler storebror. Jeg er veldig god venninne med pappans nye dame, og vi gjør stadig ting sammen, både med og uten barn, og med og uten menn. Neste helg pakkes hele storfamilien i to biler og drar ut på dagstur ferie sammen. Så i vårt tilfelle har sønnen vår en stoooor lykkelig familie, fremfor to familier. I august skal vi også til fotograf hele gjengen:-)

    SvarSlett
  8. Et vanskelig tema du tar opp, men du skriver flott om det og det har nok mye å si at du er skilsmissebarn selv. Du har kjent det på kroppen. Jeg er selv skilt og har sett hvordan det kan gå utover barna som er den uskyldige parten i dette. Det er ikke lett for dem å forstå at de to de elsker mest, ikke elsker hverandre lengre. Men likevel føler jeg meg heldig. Jeg har et godt forhold til min eks og jeg har stiftet ny familie og nå er det mine dine og våre barn. Men de går alle godt i sammen og jeg velger å se på det som jeg ha fått en datter og ikke en stedatter. Sammen har vi minstemann "Bulle" og jg har en eldre gutt fra før.
    Takk for at du skrev så flott om dette og for oss som kanskje bare ser det mest for de voksne sin side, kan få ta del i det gjenneom et barns øyne. Selv om du er voksen i dag, så er jo dette noe som har satt preg på hele livet ditt.
    Klem fra meg:)

    SvarSlett
  9. Skilsmisse er et vanskelig tema, ja. Så flott du skriver om det. Har ingen personlig erfaringer med skilsmisse, takk og pris. Det blir vanligere og vanligere, og det er ille når foreldre ikke klarer å kommunisere ordentlig med hverandre eller med barna sine.

    SvarSlett
  10. FOr et viktig og alvorlig tema du tar opp. Har foreldre som bor sammen den dag i dag,og det er jeg glad for.Men samboeren min har en sønn fra før,og jeg ser hvor tøfft det kan være for ham.Brødrene mine har pappa hver dag,hele tiden,jeg bor her bare annenhver uke..

    Det er kjekt å lese fra dnres perspektiver og synspunkt,for av og til kan det være vasnkelig å se sin egen hverdag..

    SvarSlett
  11. Kjempe flott at du har tatt opp dette temaet, så folk som meg som ikke har spesielt mye innsikt om dette kan forstå bedre. Innmari flott dikt også. Jeg har vært heldig og har begge min foreldre under samme tak. Og selv håper at mine barn får det samme fra oss. Men dette vil nok alltid være ett aktuellt tema for mange desverre.

    SvarSlett
  12. Jeg er så heldig å ha hatt foreldrene mine hele livet, så jeg vet veldig lite om hvordan denne følelsen måtte være, men jeg kan tenke meg at det er tøft, spesielt å være ung med skyldfølelse og slike følelser... Huff, kan ikke tenke meg noe som er verre! Veldig glad mine foreldre har holdt sammen...
    Ha en strålende helg!

    SvarSlett
  13. Mange barn og unge opplever slike vonde ting, som setter varige spor... Serkt innlegg hos deg denne gang. Et innlegg til ettertanke...
    Takk for hilsen hos meg.
    Godvær, og flyttesjau hos min datter har skylden for sen tilbakemelding. God helg ønskes fra Margit.

    SvarSlett
  14. Skilsmisse er alltid trist. Jeg har også opplevd det, og resultatet er at jeg har så og si mistet all kontakt med min stefar som min mor skilte seg fra. de var gift i 20 år. Synes det er veldig trist, men det er ikke så lett fordi han er gift på nytt og jeg vil liksom ikke trenge meg på. Og avstanden fysisk også er litt stor ...

    SvarSlett
  15. Wow - for et sterkt innlegg.... Tøft av deg å ta opp dette tema - som er så utrolig viktig siden det er veldig mange skilsmissebarn!

    SvarSlett
  16. Ett starkt bidrag på S som ger många tankar och känslor. Jag är enig i dej med mycket du skriver! Har själv erfarenheter av detta. Jag gillar dock inte ordet "skilsmässobarn". Det ger så mycket förutfattade meningar och spekulationer. Bra att du delar med dej av dina erfarenheter det hjälper många.

    SvarSlett
  17. Her har du skrevet noe meget viktig, som gjelder utrolig mange i dagens Norge. Ja nærmere halvparten av dagens unge. Det er alvorlig.
    Jeg er ingen moralist, langt der i fra.
    Selv skilt med 4 barm fra første ekteskap, og ingen i det nye (vi prøvde dog), som har vært meget stabilt i omkring 30 år.
    Forholdet til barnas mor og hennes familie:
    Vi er bror og søster og mine to "koner" er "bestevenninner", noe barna alltid har satt meget stor pris på.
    Som min yngste sier: Jeg er heldig jeg; jeg har to mødre.
    Alle bursdager, jule og andre markeringsdager har vi hatt sammen. Det har nok vært enklere for oss, siden vi i mange år har bodd i nærheten av hverandre i Oslo-området.
    Det viktigste har alltid vært å være glad i barna. Selvom den eldste døde i fjor, bare 40 år gammel (Forgiftning - helt grusomt, men sant), har vi stått sammen om det å være foreldre.
    Jeg er enig med Gärdsmygen: Ikke tenk på å kalle deg Skillsmissebarn. Du ble tross alt unnfanget i en lykkelig stund.
    At dine foreldre etterhvert "vokste" fra hverandre er bare en del av dagens , unnskyld uttrykket: Statifiserte samfunn - "Staten ordner alt for oss"-samfunnet. Hvor blir det da av deg som individ?
    Nok om det - mine barn har tenkt sitt om det.
    De er nå mellom 32 og 40 år gamle.

    Igjen takker jeg for at du så ærlig har beskrevet om ditt liv. Virkelig en bragd jeg beundrer.

    SvarSlett
  18. Et personlig og tankevekkende innlegg du har skrevet til oss denne gangen.
    Jeg håper at dine erfaringer og tanker kan bidra til å gjøre skilsmisseerfaringene litt lettere å bære for andre som er i samme situasjon.

    SvarSlett
  19. Ett tankevekkende og sterkt innlegg Beate.

    SvarSlett
  20. Jeg kjenner historien, har opplevd det selv med det samme, og samtidig ett litt annet perspektiv enn deg. klokka er kvart på to om natta og ansiktet er stivt av salte tårer. Det er så sterkt og personlig det du skriver, men jeg er samtidig glad for å lese tankene dine om oppveksten. Du har gitt meg tanker jeg egentlig ikke har tenkt før, samtidig som jeg også har tenkt noe av det samme med et litt yngre hode. Jeg mener å ha hatt en god oppvekst, men med en del erfaringer vi godt kunne vært foruten! Glad i deg!! Ps. jeg har også adoptert sangen til Ole Paus som min :-)

    SvarSlett

Takk for besøket, koselig om du legger igjen en kommentar før du reiser videre. (Kommentarer på gamle innlegg vil ikke bli vist før jeg har godkjent dem)