ABC i ord og bilder: S for skilsmissebarn

Denne gangen har jeg valgt et alvorlig tema som abc nemmelig skilsmisse og skilsmissebarn. Dette er et tema som har opptatt meg mye, fordi jeg selv er skilsmissebarn, og fordi jeg gjennom jobben min treffer mange barn og ungdommer som er det. Og jeg vet at det gjør noe med oss, på godt og vondt. For noen år siden fikk jeg et stipend av IKO for å jobbe med tematikken. Det var spennede og utfordrende. Jeg fikk også gitt ut en artikkel i iko sitt fagblad. Artikkelen heter: Mamma og pappa skal flytte fra hverandre, jeg er skilt. Jeg har også vært ute å reist litt og hatt noen foredrag for kirkelig ansatte og konfirmantforeldre. Dersom noen ønsker å lese noe av det jeg har skrevet er det bare å ta kontakt.






Jeg reiser alene

Skrevet av Ole Paus


jeg reiser alene
jeg flyr over land og by
før kom barna med storken,
men nå tar vi fly
jeg reiser alene
jeg flyr over fjell og fjord
fra mamma i sør til pappa i nord
og under meg er hele jorden
der voksne og småbarn har et hjemmen
hvis du spør meg om hvor jeg bor hen
så er det i SK305

vi reiser alene, en flyvende barnehær
vi er utstyrt med bamser og en koffert med klær
og foran i flyet bor generalen
han fører alle barna fra hjem til hjem
og nede på jorden i terminalen
står mamma eller pappa eller gud vet hvem

jeg reiser alene, stjernene titter frem
de er ganske mange, men vi er flere enn dem
vi er så mange at du vil ikke tro det
og pørseren er min beste venn
også lander vi på en snurrende klode
og spretter vi til himmels igjen

Jeg reiser alene jeg flyr over land og by
før kom barna med storken men nå tar vi fly.


Her er litt av min historie, satt ned på papiret i forbindelse med oppgaven min.

Min historie.
Jeg har selv opplevd 4 samlivsbrudd. En som 3 åring, en som 8 åring, en som 20 åring og sist som 26 åring. Disse 4 opplevelsene har gitt meg mange erfaringer på godt og vondt. En del ser og forstår jeg først nå som jeg er blitt voksen.
Jeg har vært heldig å alltid hatt foreldre som har kunne snakket sammen, noe som har vært med å gjøre livet som skilsmissebarn enklere. Jeg har alltid hatt et godt forhold til begge mine foreldre, og til steforeldre. På mange måter er jeg nok fra det som enkelte ville kalle ”vellykka skilsmisser”. Likevel kjenner jeg at jeg sitter på mange erfaringer som har gitt arr.
Robert Emery sitt utsagn beskriver godt hvordan jeg har det: ”Noen får et sår som aldri blir leget, men selv sår som gror etterlater seg vanligvis arr.” Jeg har nok flere slike arr som jeg alltid må bære med meg. Disse opplevelsene har vært med å forme meg på godt og vondt.

Forhold til foreldre.
Store deler av livet har jeg hatt min pappa lagt borte (Vi på Sørlandet, han i Hardanger) Men jeg vil likevel si jeg har vært heldig, for vi har alltid hatt god kontakt. Vi har alltid vært velkomne dit, hatt vårt eget rom og en naturlig plass i hans familie. Men den fysiske avstanden skaper også en avstand i relasjonen. Han har aldri vært en del av hverdagen, selv om han alltid har vært en del av livet. Vi har ikke hatt de samme kranglene og utfordringene som vi ville hatt om vi bodde sammen. Det blir mer festdager når en først er sammen og en unngår konflikter. Det gjør nok at jeg ikke har et like nært forhold til min far som til min mor.

Stefamilie, mange å være glad i.
Spør du meg om familien min, tenker jeg ofte, ønsker du egentlig å vite dette? Skal jeg ta den enkle utgaven, den om at jeg har 1 søster som jeg bor sammen med, og en halvsøster, eller sannheten. Jeg har 1 søster, en halvsøster hos min far, og 1 eks- stesøster som jeg har hatt i livet mitt siden jeg var 11 år og 2 eks- stebrødre som jeg har hatt i livet mitt siden jeg var 3. Jeg regner dem fortsatt som mine søsken. Har jeg 1 søster, eller har jeg 5 søsken? For meg har det gode med å ha stefamilie vært at jeg har hatt ekstra mange som har vært glad i meg, og ekstra mange å være glad i. Jeg har vært heldig og alltid hatt godt forhold til stefamilien min. Men det vonde har vært sorgen over å miste kontakten med stefamilien. Da tenker jeg særlig på de som i flere år har vært ekstrabesteforeldre, tanter og onkler osv. Stemor eller stefar er det ofte lettere å holde kontakten med, selv om også det blir annerledes når de ikke lenger bor sammen med en av mine foreldre. Særlig på de store dagene i livet er savnet av dem som har vært viktige i livet tydelig.

Erfaringer fra skilsmisse som liten
Som 3 åring var det ikke lett å forstå at pappa ikke var borte for godt, bare hadde flytta. Jeg husker ikke dette, men jeg vet at mamma ikke fikk gå noen plass uten at jeg skulle være med, for hvorfor skulle ikke hun også forsvinne? Det jeg husker, er fra da jeg var i 4-5 års alderen. Jeg husker følelsen av ”redsel” for at mamma skulle dø, eller bli borte mens vi var hos pappa. Og jeg husker den ”konflikten” jeg kunne ha inni meg når vi var hos pappa. Den ene delen av meg som lengta hjem til mamma, og den andre delen av meg som ikke kunne si det, fordi jeg kunne jo ikke såre pappa, han kunne jo tro vi ikke ville være der…

Erfaringer fra skilsmisse som ungdom.
Som tenåring er det den konflikten jeg følte inni meg jeg husker best. Konflikten på innsiden som gikk på om jeg skulle reise på leir med vennene mine i ferien, eller om jeg skulle være hos pappa? Det var jo egentlig pappaferie. Som voksen ser jeg at pappa helt sikkert hadde forstått om jeg snakka med han om det, men det tok lang tid for meg å komme dit at jeg klarte å si det. Det gjorde meg i perioder skikkelig stressa. Som storesøster og tenåring i et hjem i oppløsning, gikk jeg inn i rollen som fredsmekler, ”mor”, den ”voksne”. Det er for mye ansvar for en ungdom, selv om det ikke var noen som forventet at jeg skulle være sånn. Erfaringene som fredsmekler bærer jeg fortsatt med meg, ikke bare som noe positivt. Jeg ser at jeg gjerne unngår å ta noen konflikter jeg burde ta, fordi livet har lært meg å unngå bråk, isteden for å ta ting etter hvert som de oppstår. Jeg vet at jeg i mange av mine ungdomsår rømte fra problemene ved å engasjere meg mye ute. Jeg hadde i en periode aktiviteter hver dag, og mye ansvar der jeg var. Selv om det krevde mye av meg, ble det pusterommet mitt. Jeg ser både gode og dårlige sider ved det. Jeg ble fryktelig sliten av alle aktivitetene, i tillegg til problemene hjemme. Det tok flere år å få tilbake det overskuddet, selv om det kom seg noe når jeg flyttet hjemmefra. Det positive er at det var noen som så meg, som så at jeg kunne noe og utfordret meg positivt. De voksne som var med i alt det jeg engasjerte meg i, var og noen er fortsatt viktige voksenpersoner i livet mitt. En annen ting jeg kjenner på når jeg ser tilbake, er følelsen av å bli brukt som samtalepartner av den voksne. Følelsen av at nei dette orker jeg ikke, men samtidig ikke klarer å si i fra om at dette ikke er rett. En ungdom skal ikke behøve å være de voksnes samtalepartner i en sånn sak! Noen tanker når jeg ser tilbake.. Det jeg ser nå, når jeg ser tilbake, er at jeg virkelig skulle ønske noen hadde snakket med meg om det jeg opplevde. Jeg ser at mine reaksjoner er helt normale. Kanskje kunne jeg hatt en lettere ungdomstid, om noen hadde tatt fra meg litt av ansvaret. Fortalt meg at mine reaksjoner var normale, og tatt fra meg litt av ”ansvaret”. Jeg håper at jeg gjennom min historie og gjennom å formidle noen andre ungdommers stemme kan hjelpe, slik at noen andre får det litt lettere.

Jeg ønsker ikke å framstille det som om jeg har hatt det vondt, for det har jeg stort sett ikke, men jeg ønsker å sette fokus på at selv i de tilsynelatende vellykkede skilsmissene er det vanskelige ting..